Hvorfor??

Hvor lenge kan man egentlig gå rundt i livet å ta vare på andre enn at det skal snu seg til at noen får opp øynene å tar vare på deg istede? Blir jo himla dumt å vente på at enkelte (stygt å si det) skal få øynene opp av biografien om seg selv og se at det er andre som kunne trengt en hobby psykolog eller rett og slett ei god veninne... Hva hvis ingen noen gang oppdager at noen nær de sliter såppas...? Hver gang noen spørr om noen har det greit er det kanskje 1 av 20 som sier sannheten? Men hvem lurer vi egentlig? Og hva tjener vi på å lyve om vår egen tilstand ovenfor venner og familie? Hvis man bare snakker om det samme problemet ang den samme personen over lengre tid, kommer man for det første ikke frem til noe særlig ny konklusjon på problemet eller kan hjelpe noe videre enn å rett å slett gå i sirkel rundt det opprinnerlige problemet!
Veit ikke om du har fått med deg den reklamen på tv om nettsiden psykisk.no? Men reklamen tar virkelig taken i problemet! Når noen veit noe er galt spørr man gjerne spørsmål rundt saken eller ang helt urelaterte spørsmål og får egentlig aldri hjulpet personen.. Ta mot i dere å vis at dere tørr å stille direkte spørsmål.. Kanskje dere er heldige og får en oppriktig reaksjon for en gangsskyld og endelig får blottlagt det virkelige problemet og får være en god støttespiller i vanskelige tider!